Mens jeg vokste opp, ville jeg alltid smile til solen og se på skyene gå forbi. Jeg var sjelden hjemme, men i skogen! Jeg ville ta alle lekene mine ut og navngi steder i naturen. Allerede som 7 år gammel, var jeg en ekspert på sopp. Foreldrene mine var kristne, og tok meg med på søndagsskole og til den lokale statskirken. Jeg tegnet pene bilder av himmelske slott, som i drømmene mine. Den første tanken jeg hadde var: Hvordan kom jeg inn i tiden? Jeg var bare to år gammel, og hadde en Mikke-Mus klokke. Regn, vinter og snø var like gøy som sommeren. Jeg var den iltreste av alle, vi løp rundt hele sesongen og spilte alle former for tikken, spark på boks og gjorde skøyerstreker. Jeg var en kjent klovn, og god venn av både jenter og gutter fra før jeg begynte på skolen. Fra jeg var ung, har hjertet brent for rettferd, og jeg ville alltids søke dem som var ensomme på skolen. Da vi gikk til kirken, ville jeg synge så høyt som mulig, selv om jeg ikke visste teksten. Så mamma begynte å hviske det inn i øret mitt.

Den første åpenbaringen jeg fikk om Jesus, var på søndagsskolen. Jeg forsto hvordan Jesus var som en høne som tok kyllingene sine under vingene på korset gjennom en tegning. Jeg var den smarteste og snilleste personen på barneskolen, og folk kalte meg Dr. Edison. Jeg hadde så gode venner. Jeg var lærernes favoritt, for jeg var alltid snill mot dem som ble mobbet og tok ansvar. Mange ønsket at jeg skulle bli elevrådsrepresentant eller politiker, men det var ikke min vei. Jeg valgte å forherde mitt hjerte frem til jeg fikk sannheten, noe som ødela mitt liv. De fleste trodde nok jeg ville bli en stor kristen, en stor playboy, en opera-stjerne, naturfotograf, vitenskapsmann, eventyrer eller politiker, og jeg var helt ærlig den eneste med munn i hele klassen, alle andre ville bare hjem. Meg og barneskolelæreren diskuterte politikk og ymse temaer to timer hver morgen mens hele klassen ble nødt til å høre på. På det tidspunktet brydde jeg meg ikke lengre om klassen eller andre mennesker, som jeg trodde var med på en ond konspirasjon. Djevelen ville ødelegge livet mitt ved å forherde hjertet mitt og fremmedgjøre meg fra meg selv, til jeg satt der alene utenfor kjærlighet og samfunnet. Jeg var veldig flink for min alder. Djevelen lurte seg inn i meg. Han ville legge skam og svakhet, følelsesmessige isolasjonssmerter og ensomhet i meg for å stjele meg fra vennene mine og ødelegge skjebnen og viljen min. Alt gikk rett vest.

Da jeg nådde puberteten, var jeg klar over at noe var av. Jeg hadde vært misjonær i et halvt år på Hawaii, Thailand og Filippinene der Gud brukte meg til å helbrede mange mennesker. Forskjellen mellom å gå på skolen, føle kjærlighet til jenter, nå puberteten; og det å ha brennende for Gud, politikk og leve eventyret splittet sjelen min i to til der jeg senere skulle velge ingen av dem! Jeg slukket flammen min! Det føltes som om en ild i magen som ville skrike, men jeg ble taus for resten av mitt liv. Jeg ble alvorlig psykisk syk fra før jeg var ungdom. Jeg følte at hele verden hvilte på skuldrene mine, og at alle var etter meg. Jeg valgte det enkleste alternativet. ¨Forsak deg selv, hvisket djevelen. ¨ Du trenger ikke å være modig . Jesus sier at du må prøve alt og sette deg lavt, bare da vil du reise deg fra ingenting og være sterk, skinne som lyset. ¨ Hvis djevelen eksisterer… Mens det jeg ville var å føle at jeg var verdt noe og kunne bli noe! I stedet ble jeg drevet ut hver kveld, i frykt for konspirasjonen, og søkte ensomheten i skogen i timevis om natten, etter mørke og smertefulle følelser. Kanskje jeg mest ønsket å forlate verden. Jeg ville gå ut i skogen om natten for å føle bensinen svi. Så fra jeg begynte på ungdoms-skolen ble jeg ett symbol for rocke, pyro og de alternative gjengene, som syntes jeg var kul, og ville henge med meg. Vi ble snart en gjeng, 22 pyromane medlemmer som jeg gav navnet ¨Sail Basa¨ etter ¨Hail Nasa¨, og som stod for ¨Spreng Alt i Lufta – Brenn Alt Spreng Alt¨, men til tross for dette kan jeg skryte av at jeg aldri har gjort noen vondt noen gang, ikke i hele mitt liv, eller skadet noen eiendom. Vi elsket oss bare ute i skogen, små ulver som vi var. Vi bygde hytter, potet-kanoner og det lettet mitt indre hat gjennom trening og nattlige skøyerstreker. Vi var de morsomste, kuleste shit-kidsa på skolen, og sikkert i hele landet.

Jeg følte at hele livet mitt var galt. Følelsen av ansvar var slik at: enten endrer jeg livet mitt, og går tilbake til å være den jeg var på barneskolen, den naturlige fødte lederen jeg hadde vært i mine første år, eller så gir jeg opp og begynner å hate meg selv. Jeg valgte den sistnevnte, enkleste veien, og sa at jeg ikke er noe, for å eliminere skyld og skam. Jeg visste i mitt hjerte at denne mørke, onde kristne veien og indre løfter ville føre meg til en ørken jeg aldri ville komme ut av, men skammen og frykten var for stor.

Da jeg gikk på videregående hatet jeg virkelig skolen, mine foreldre og kirken min. Jeg sverget til enten å krige mot verden; å brenne ned alle eksistenser, eller gi opp alt mitt mot, meg selv, mine ambisjoner. Jeg valgte det siste, og plaget meg gjennom skolen i løpet av de neste årene. Jeg burde ha forlatt alt og begynt å omskrive skolesystemet som jeg planla da jeg var 13 år. Jeg var smart, kjekk, men ingen selv-respekt eller person, en ide jeg hadde fullstendig kvittet meg med, ettersom det gjorde for vondt å føle. Jeg hadde ingen anerkjennende venner som heiet meg på. Jeg anklager dem ikke. Jeg visste virkelig ikke hvor mye anerkjennelse jeg trengte, eller hvilke skjebnesvangre bind jeg ble kvalt i. Så jeg ble ingen, gikk på skole, glemte hvem jeg var og råtnet bort: Løftet jeg tok om å sette meg selv i nederst og aldri reise meg før jeg hadde  fått sannheten. Djevelen hvisket at jeg en dag ville reise meg, men den dagen kom aldri. Etter hvert mistet jeg alle vennskap for fjerde gang, begynte å gro cannabis og sopp, og droppet ut av skolen idet jeg lærte om den Hemmelige Sekt. Jeg hatet meg selv. Jeg hatet verden, men hadde begravet den så dypt inne i mitt hjerte at jeg aldri ville se lyset igjen. Jeg lot ingen se det begravde, indre, tapte barnet under 17 vintres frosne blader. Jeg fikk aldri fortalt min kjærlighet til jenta jeg var sammen med ifra barnehagen, og bestemte meg for å utslette alle følelser, alt mot, all person og forventninger til meg selv, mens jeg fremdeles fremstod som normal på utsiden. Hvis noen overvåkte meg, må de virkelig ha hatet det falske smilet mitt. Dette gjorde at jeg ikke var en mann resten av livet.

Etter å ha lært om Illuminati-konspirasjoner og ondskapens virkelighet, brast hjertet mitt fullstendig. Jeg studerte dette, noe som førte meg til det okkulte. Jeg skulle ønske jeg aldri visste det. Jeg var som en ren prins som så filmstjernen min dø, ville gråte flasker til det forbausede publikum mens jeg forlot kinoen. Hvis jeg hadde visst det da jeg var gutt, ville jeg reist til enhver anledning som politisk leder for kristendom og som profet for kirken. Gud hadde kalt meg som en profet da jeg var 14 år, og hjertet mitt hadde brent, men var nå ikke annet enn glødende rav uten flamme. Jeg tilbrakte mange år i ensomhet å se på film, avsky meg. Jeg tilbrakte hver natt på å synge opera til ufos under månen der bølgene krasjet i land; i diskusjon med meg selv om jeg var kristen, eller antikrist i flere år. Jeg hadde nå lært så mye at det ville gjøre meg til en av de smarteste kristne i live, og jeg visste at jeg ble kalt til Gud i skrift, profetisk tilbedelse, bønn og generell ledelse som pastor. Jeg hadde vært på hvert vekkelsesmøte i landet, men foraket meg fortsatt som smerte – og la meg lavere enn noen annen, som en tvangstanke, slik djevelen hvisket: du er forbeholdt fremtiden.

Etter tre år i tvil om jeg skulle reformere kristendommen og skrive mine fem, eller seks bøker, ga jeg opp å gjøre om skolen, og flyktet til Hawaii på YWAM i januar 2012 for å ta ¨Fire and Fragrance School¨, idet jeg ønsket meg tilbake dit til min barndom. Det ble snart et mareritt. De samme følelsene av isolasjon, og ¨noe er veldig veldig feil¨, fulgte meg dit. Folk snakket om Illuminati, men jeg visste at det ikke kunne handle om meg??? Dermed skrev jeg tre profetiske tidsskrifter om visjoner fra Gud, tilbad mer enn noen (lengst bakerst i kirken), helbredet mange syke, reddet en person fra en viss død og matet de fattige om natten, noe jeg til slutt ble kastet ut for. Jeg følte meg verre enn noen gang. Jeg kan ikke begynne å beskrive. Jeg flyktet inn i lava-ørkenen som et lam bestemt til døden. Jeg er en dykker, og tok med meg svømmeføttene, og kunne holde pusten i over to minutter, og jeg stekte mye fisk sammen med de andre ferierende mens jeg reiste øya alene i tre uker og utmattet meg.

Alvorlig straff ventet meg året etter i Norge. Mine uskrevne reformatoriske bøker ville snart blitt lobotomert og mistet for alltid i en kombinasjon av elektronisk trakassering, søvnmangel og forfølgelsesvanvidd.

Men før det skjedde; en siste innsats ble gjort av to svenske, messianske Jøder for å adoptere meg til Sverige, da de bortførte meg fra Norge vekk fra familien min, gjennom både Danmark, Sverige og Israel under de høstlige feiringen det året, med løfter om Amerikansk popstjerne-status ettersom ¨jeg hadde bevart mitt skjøre hjerte av gull under 17 års frossent løv¨. Jeg kom inn i Jerusalem under det eneste tordenværet 2012, og jeg vil aldri miste salvelsen og visdommen jeg lærte ved å reise med dem. Når jeg kom tilbake til Norge visste jeg for mye, og ble tvangsinnlagt på tvilsomt grunnlag.

Etter en ubeskrivelig reise, fattet jeg mot i 2017, og skrev de 6 bøkene jeg hadde planlagt fra 2010. Jeg ble ferdig i 2020, og har til nå utgitt over 10 selvutgitte bøker på Engelsk.

Gud tok. Gud ga. Gjennom frimodighet kommer lønn. Jeg valgte den enkleste banen, som viste seg å være den vanskeligste. Gud være barmhjertig.